Om å gå videre: Etter dansen

Gunnhild Corwin er forfatteren av boka «Idas dans«, og Idas mamma. Ida døde av leukemi, bare 19 år ung.

Boka «Etter dansen» er morens fortelling om livet etter Ida, om den bunnløse sorgen, om bearbeidelsen og om veien videre – om å gi slipp og om å ta tak.

Det verste som finnes er å miste et barn, sies det. Gunnhild Corwin mistet barnet sitt i kreft. Er det likevel mulig å bli helt lykkelig igjen? Kan man klare å bli ferdig med sorgen? Eller går det rett og slett an å leve et meningsfullt liv sammen med sorgen?

Gunnhild Corwin framstår som en sterk mamma. Men etter Idas død, kjenner hun på stor tomhet og bærer på «et sjelelig ul», som endelig får utløsning – når den første jula uten Ida endelig er over.

Boka handler om å våge. Våge å velge livet – om å leve med sorg og med minner – og om å leve det livet man har, ikke det livet man kunne ha hatt.

etter dansen

Sorgen har mange ansikter. Det finnes ingen fasit for sorg.

Forfatteren sier: «Sorg er alt. Det er den svarte, altoppslukende brønnen. Det er klumpen i halsen. Det er det vemodige smilet. Det er det dyriske ulet. Det er det dype sukket. Det er den gjennomborende smerten. Det er den enslige tåren, og den hulkende strigråten. Det er den krampeaktige latteren. Det er isolasjon og ensomhet (…)

Men jeg kan ikke vente med å leve til sorgen er over. Jeg må også leve midt i sorgen, savnet og smerten. En stund er det nettopp det som er livet. Sorgen tilhører også livet, enten jeg liker det eller ikke.»

Alle som har opplevd sorg, vet at den går i bølger og gir mange uttrykk. Forfatteren bruker et bilde jeg liker godt. Hun beskriver sorgen som ei dør, som man går inn i, men som man også går ut av.

Et sitat til fra boka:

«Livet ligger her og venter på meg. Jeg tror ikke at jeg er i noen særstilling, Jeg har neppe verken mer flaks eller uflaks enn andre. Jeg tror at livet har både nye gleder og nye sorger i vente. Det er opp til meg hvordan jeg vil leve meg gjennom dem.

Skal jeg begrave Idas sykdom og død som et vondt minne? Skal jeg prøve å glemme henne? Skal jeg løpe fra sorgen min? Eller skal jeg forsøke å bruke denne svært nye erfaringen til noe konstruktivt? Kan sorgen min rett og slett være en ressurs?»

Å bruke sorg som en ressurs kan nok virke utenkelig – så lenge sorgen er ny. Forfatteren bruker et bilde i boka, som er lett å visualisere: Sorgen er et skarpt glasskår, som begraves i sand og som slipes av sandkorn over tid. Etterhvert er de skarpeste kantene slipt ned, sorgen er altså ikke lenger like farlig, skarp og vond.

Når sorgen ikke lenger fyller hele mennesket, kan «sorgerfaringen» brukes i håndteringen av eget liv og som en støtte i andres.

Boka er sår, sterk og god – og anbefales lest!

Om boka:

Utgivelsesår 2011
Forlag Aschehoug
Språk Bokmål
ISBN 9788203239885
Sider 202

Legg igjen en kommentar

Filed under Bøker, Bok, Litteratur, livet, Uncategorized

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s