Category Archives: barn

Per Petterson: Menn i min situasjon

Arvid Jansen er skilt fra Turid. For ett år siden tok hun med seg jentene og dro.

Livet endret seg, naturlig nok, veldig for Arvid. Han gjenopptar «gamle interesser», han «går på byen», drikker seg full, treffer damer – sover i bilen sin om natta – og innser at livet ikke lenger har så mange faste holdepunkter.

En morgen ringer Turid. Hun aner ikke hvor hun er. – om Arvid kan hente henne? Han finner ut at hun er ved den nedlagte jernbanestasjonen på Bjørkelangen. Arvid plukker henne opp og kjører henne hjem til Skjetten. Men for en gangs skyld nekter han å gi henne det hun ber om. For i rekkehuset hun har flyttet til, finner han ingenting av deres felles liv, der er han fullstendig utradert, han eksisterer ikke lenger. 

Jentene gir beskjed om at de ikke lenger vil ha de faste samværshelgene med faren. Vigdis, eldstedatteren, ser hva slags mann han egentlig er, tror Arvid, og dermed må hun ta avstand fra ham. Men samtidig er kanskje hun den som trenger ham mest. 

Menn i min situasjon er en øm og skånselløs skildring av et liv i oppløsning. 

Forfatteren skriver godt om «det tomme livet». Jeg trodde ikke jeg orket flere romaner om triste, skilte menn. Men denne er verd å lese.

Har du lest «Ut å stjæle hester»? Denne et, uten sammenlikning for øvrig, bedre – etter min mening.

Bilde fra forlaget Oktober

Boka er gitt ut på Oktober forlag og kom ut i september i år (2018).

Ny bok, altså!

Om Per Petterson på Wikipedia

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Filed under barn, Bøker, Blogg, Bok, familie, Kjærlighet, Lese, Litteratur, livet, Skriverier

Helg er barnebøker

Jeg omgir meg med mange #barnebøker, både nye og halvgamle. Og noen kjempegamle. Det passer bra! Jeg har et lite #barnebarn. Hun er bare to år, men litterært kompromissløs. Kjedelig bok er kjedelig og her vises ingen nåde.

Jeg ser at noen av bøkene har et uttrykk og en fortelling som hun er for liten til å forstå. De legges vekk et år eller to, så prøver vi igjen.

Det er utrolig hva, til og med, små barn forstår – på sin måte. Akkurat nå er «Den lille larven aldri mett» topp. Den lille larven som spiser seg gjennom mye god mat! Pappboka har et «larvehull» som går gjennom hele boka – og det er spennende!

Boka vil jeg kategorisere som «halvgammel», men den funker! Den kom første gang ut i 1973 på Gyldendal. Forfatter er Eric Carle.

Legg igjen en kommentar

Filed under barn, barnebarn, Bøker, Bok, Litteratur, Uncategorized

Å lese bok – og å skrive om den

«Leser du ei bok om dagen, eller? Du skriver jo anmeldelser hver dag».

Nei! Feil! Jeg skriver nesten aldri «bokanmeldelser». Bokanmeldelse er en egen genre, med klare formelle trekk.

Jeg skriver egne betraktninger av bøker jeg leser eller har lest. Mye av det jeg skriver, handler om mine opplevelser av bøker jeg har lest. Det kan jeg gjøre fordi jeg lager meg et ark med merknader om bøker jeg liker, så jeg ikke skal glemme. Nettet er også til hjelp og en god støtte for «husken». Jeg har det sånn, at jeg, i større grad enn innholdet i boka, minnes stemningen eller følelsen av å bli berørt av ei bok. Bøker som berører, skriver jeg om

Hvilke bøker som berører, har endra seg voldsomt gjennom livet. Jeg har «alltid» lest, men ikke alltid skrevet.

Jeg husker fortsatt Gulltopp og Ina Innepike fra 10-årsalderen, eller helst før.

Fortsatt har jeg et «religiøst» forhold til Mitt Skattkammer og Mormor og de åtte ungene, lest av Mor med meg – og noen ganger naboungene – i armkroken.

Mitt Skattkammer var en helt spesiell serie, med tekster for barn fra 2-16 år, eller noe sånt. Jeg leste dem virkelig «i stykker». De dannet grunnlaget for lesegleden min.

Kanskje du og er oppvokst med dem?

Første boka! Gode minner.

Bobsey-barna var også spennende bøker! Prøvde meg på en for en stund siden, bare for å ta tilbake barndomsopplevelsen. Men huff! For et elendig språk! Håpløse «verdier». Håpløs oversettelse!

Frøken Detektiv fenget aldri meg. Ikke Hardy-guttene heller.

Hva startet din leseglede?

Legg igjen en kommentar

Filed under Baby, barn, Bøker, Bok, Lese, Litteratur, Skråblikk, Skriverier, Tekst, tenåring

Party!!!

Ja – ikke helt som i gamle dager, kanskje …

I dag er det sommerfest i barnehagen og mormor og morfar er bedt! Det er i seg sjøl fantastisk!

På en måte.

Jeg er altså bedt – som mormor!

For få år siden – eller endel år siden, kanskje, ble jeg bedt på fest, med hvitvin, fordi venner ville ha meg med…

Men jeg må si at jeg foretrekker dagens setting.

Det betyr at jeg har bidratt til «slekters gang». Og at noen vil ha meg med i barnehagen! Ingen selvfølge!

Det må jo værra innafor 🙂

Jeg får se til å oppføre meg …

Legg igjen en kommentar

Filed under barn, Blogg, familie, Skråblikk

Åra som går

Jeg hadde nylig bursdag igjen. Før i tida kom bursdagene en gang i året. Nå kommer de hele tida. Hm.

Jeg har nå hatt fødselsdag 55 ganger, kan jeg lese ut av passet mitt. Det må da være «løgn og forbannet dikt»?

Det er da sånn, at tida går mye fortere i våre dager enn før? Jeg tror bursdager kommer mye oftere nå! Det er antakelig noe nymotens greier – at tidstempoet er kjørt så voldsomt opp. Det er snart ikke til å holde følge med lenger.

Jeg har altså blitt 55 år. Og mormor. Mormor-rollen må bety at barna har blitt voksne. Når skjedde det, liksom?? Hun som nettopp var konfirmant er nå plutselig 25 år og mamma.

Og han som akkurat var bitteliten og snill, er nå bare snill og bor i storbyen med skikkelig jobb og «milliard-gjeld» …

Og jeg har blitt en «Mamma i telefonen», long distanse-ish.

Fortsetter tida i dette tempoet, er jeg snart oppe i tre bursdager i året.

Stooopppp! Jeg vil ikke av, men bare ha litt roligere omdreininger …

1 kommentar

Filed under barn, eldre, familie, livet, Tid, Uncategorized

Så bra!!

Det er så supert! Snøen har sagt «takk for meg», terrassegulver er vaska og spylt! Snakker drøy vårlykke! Men fy søren hvor møkkete det blir på en innglassa veranda i løpet av vinteren! «Takk for seg» til den skurekluten, for å si det sånn. Nå lukter det grønnsåpe. Det liker vi!

Vi har vel egentlig aldri avslutta forrige terrasse-sesong. Men nå er det i allefall bare å erklære 2018-sesongen for åpnet!

Vi har ei travel, lita tulle her, innimellom. Stor lykke! I år går vi til innkjøp av redningsvest til henne, så det ikke er SÅ skummelt om hun skulle falle i vannet. Ideelt sett, faller hun ikke i vannet. Men noen ganger kan nysgjerrigheten bli litt for stor, for den som er ganske liten, så …

Mamman og pappan hennes, passer veldig godt på henne. Men OM uhellet skulle være ute, er redningsvest veldig lurt … da kan vi bare hente henne opp med hoven 🙂

Uansett er det en stund til at badesesongen starter. Nå holder vi henne unna det våte element… med makt og overtalelse.

Legg igjen en kommentar

Filed under barn, familie, omsorg, Skriverier, Uncategorized, vår, våren

Jeg synes det går bra!

Noen synes at jeg er motbydelig positiv til livet og omgivelsene. Jeg er nok ganske positiv, men jeg er kompromissløs i forhold til energityver. Der finnes jeg ikke positiv. I forhold til energityveri og energityver, kan jeg være ganske slem. Men ikke umiddelbart! Jeg mener, folk kan ha dårlige dager. Det er jammen lov! Men det er ikke lov å være en som aldri bidrar positivt, en som aldri har noe bra å si om noe eller noen. Det er energityveri! Jeg mener, rapp telefonen min eller den nye jakka mi. Men ikke rapp energien min. Energi er ikke nødvendigvis en fornybar ressurs. Så nåde deg!

Men! Heldig er jeg, som ikke trenger å forholde meg til energityver, siden de kan «leke med» noen andre enn meg! Jeg synes livet er et godt sted å være, jeg har mat og klær og tak over hodet. Jeg har masse bøker og en PC som lar meg skrive. Og jeg har en telefon som ingen har rappa.

Og det mest fantastiske: Jeg har en god mann, supre barn, svigerbarn og barnebarn. Og jeg har venninner! Jenter jeg kan slarve med, sludre med, diskutere med, shoppe med, reise på tur med, fnise med, grine med, spise med og drikke rødvin med. Og alle disse folka – de er selve grunnverdien i livet mitt. Det er de som gjør meg motbydelig. Altså motbydelig positiv. Alle dingsene vi omgir oss med, de er helt verdiløse. De har kun en verdi om jeg kan dele dem med andre; jeg kan ringe venner, jeg kan skrive en tekst, jeg kan finne fram vinglass og flaske til de beste av de beste. Og sånn. Uten fine folk er en ting …bare en ting, og uten verdi.

Ikke å forglemme gleden over utflyttede barn som kommer hjemom i ny og ne – ganske ofte, faktisk. Og mine to «barn» har samboere, og ett av barna har fått barn. De har altså gått fra to til fem! Hæ!? Og i husets mitt er det plass til alle på en gang!

Det ække no’ grunn til å ikke værra positiv, si.

2 kommentarer

Filed under barn, Bøker, familie, folk, Skråblikk, Skriverier, Uncategorized